Vi åndelige mennesker kan snakke stort om at døden bare er en overgang fra en være til en annen. Ja det er godt å tenke lik, at døden ikke skiller en fra mennesker en har blitt glad i men at de fortsetter å være med oss, ikke i fast fysisk form slik vi er men deres sjel er med oss.
Vi lever i troen og håpet på at det er et liv etter døden, hvilken form det har – vel det er mange meninger om det.
Men, når en mister en nær venn, kjæreste eller forelder, ja da synes ordene å være abstrakte begreper. Det blir tåke og en sorgprosess settes i gang, livet slutter ikke bare for den som dør, men også de som står nærmest. Vi kan si for å trøste oss selv og pårørende at det var kanskje best slik, men det tar ikke fra oss sorgen og tomrommet som oppstår. Døden er endelig for dette livet. De små tingene i hverdagen er ikke der lenger. Alle selvfølgeligheter mangler. Det kan være små vaner som kommentarer til et tv program, det varme blikket eller – ja, det er så mange ting. En står igjen å føler livet har blitt fattig, det er fylt med mening, men allikevel fattig. Hverdagen går sin vante gang, men det mangler det som gir oss en følelse av å være verdsatt. Plutselig betyr vi ingenting for noen, det er klart vi gjør det, vi har alle noen som er glad i oss, men det blir bare ord i luften, det er ikke noe vi tar til oss, sorgen hindrer oss det. De velmenende ordene om at livet går videre synes å være et hån mot den kjærligheten vi mistet.
Vi forstår med vår forstand at livet går videre, men vi stopper opp og spør oss selv hvorfor skal jeg gå videre?
Jeg har mistet alt som ga mitt liv en mening. Det er mye gleder som synes å ha forsvunnet og det tar tid til å finne livsmotet igjen.
Vi mennesker bør vise respekt for dem som bærer sorg, la de få lov til å jobbe seg igjennom sine følelser, tanker – lengsel og savn. La de gradvis få finne sin hverdag som ene.
La oss få lov til å glede oss over den hverdagen vi hadde sammen og sørge over den tiden vi ikke får.
Noter: Dette er skrevet for og til deg mamma, jeg er glad i deg.
|
