Punktet du ikke kan vende tilbake fra!

Vi kommer alle til ulike vendepunkt i livet. Vendepunktene oppstår når vi forstår en situasjon enten det være seg tanke/handling eller følelser.

De øyeblikkene hvor vi tørr å stanse opp og stille oss spørsmålet; hva skjedde nå?

Det er når vi tørr å føre samtalen ferdig i hodet vi faktisk har en samhandling med vårt hjerte. De fleste mennesker er alt for opptatt med meninger, til å lytte til sin egen mening. Den drukner i hverdagsstøy som om det var lyden av bilene på gaten eller klokken som tikke på veggen. Vi mennesker er skapt til å filtrere bort alt vi ikke trenger, det er en innbygget mekanisme i oss, jeg vil påstå at når det gjelder følelser har mennesker en mur. Vi har lært oss at slik kan vi og slik kan vi ikke - det skal du bli sint for og det skal du bli glad for. Vi blir lært opp til krav og forventninger, dermed glemmer vi å glede oss over enkeltheten.

Hvordan være nær det store, det lille kan du trykke inn til ditt hjerte. Ja, jeg ser verdien i å ha noe å hige etter, et mål en skal nå. Jeg tror vi mennesker drives av en indre trang, men hvis sulten blir for stor, kan en ikke nyte gleden av her og nå.

I menneskers overflod har vi glemt det som teller mest. Enkelheten. Når vi kan glede oss over alle små og store hverdagsgleder. Bare tenk over hvor viktig det er å få et smil. Hva koster det å smile til den som kjører bussen, tar i mot deg når du handler. Vi mennesker glemmer at vi alle er en del av hverandre. Vi blir ikke lykkeligere enn hva vi gjør for andre. Vår egoisme er nettopp hvor langt ønsker vi å engasjere oss med andre mennesker. Ved å starte dagen med et smil, så ender du dagen med et smil. Så enkelt kan det faktisk være, når vi omfavner gleden i oss selv, først da kan vi bedømme livet. Livet er en fantastisk “skole” hvor vi lærer noe hele tiden. Vi får en mulighet til å endre de valg vi har tatt, oppleve nettopp det vi drømmer om.

Det er når vi erkjenner at vi er og vi lever nå - livet virkelig kan starte. Vi opplever livet - slik vi gir til livet. Gir vi kjærlighet vil vi også motta kjærlighet. Kjærlighet kommer gjennom nærhet og enkelhet. Det kommer intet i en lukket hånd bruker jeg å si. Det kommer ikke gjennom krav forventninger eller fordom. Alle mennesker er unike perler som hver skinner i sin glans. Den briljerer sine vakre farger når den blir sett.

Dessverre så har vi i all vår utvikling som individ glemt å se hverandre i øynene, ta oss tid til å lytte til hverandres tanker. Tørre å stå i stillhet, bare lytte til hjerteslag. Det er da en beveger seg bort fra individualismens kjølevann og over i dualismens skue. Kahil Gibran skrev om kjærlighet, rosebusken og sypressen vokser ikke i hverandres skygge. En må gi rom for å la hverandre vokse, være og ta del i livet, for selv november kaktusen trenger vann. Sier jeg. Når vi tar oss tid til å pleie oss selv, gir vi til menneskene rundt oss - ja da er vi i stand til å motta. Men kan du ikke gi, hva klarer du da å motta?

Vi trenger alle våre rom, der vi kan oppleve stillheten. Stillheten er det som lar oss foreta våre indre bearbeidelser. Bearbeidelsene er viktig for vårt indre ve og vel. Når vi tar oss tid til oss selv, vil vi ha tid til andre.

.